Er du den neste Renaud Camus?

Sannsynligvis ikke. Den franske forfatteren som populariserte begrepet Den store utskiftningen har utgitt over 160 bøker i en rekke sjangre. Han har publisert på store etablerte forlag, mindre forlag og gjennom selvpublisering. Få forfattere har vært like produktive.

Elsket og hatet. Uansett ståsted må alle som er opptatt av politisk filosofi og samtidens debatt om innvandring og remigrasjon forholde seg til Camus’ forfatterskap.

Du trenger ikke være en Camus for å skrive en viktig bok. Men du trenger struktur, kompetanse og en tydelig plan. Legatum Publishing kan hjelpe deg på reisen fra idé til ferdig bok.

Vi tilbyr praktisk og strategisk bistand til forfattere som ønsker å gi ut egen bok. Med erfaring fra redaksjonelt arbeid, bokproduksjon og markedsføring kan vi bidra i alle faser av prosessen. Vårt lille forlag har på få år fått over 200 medieoppslag i inn- og utland og vært med på å flytte grensene for hva som diskuteres i norsk offentlighet.

Enten du planlegger sakprosa eller skjønnlitteratur, barnebok eller ungdomsbok, kan vi hjelpe deg gjennom hele løpet. Fra manusutvikling og produksjon til distribusjon og markedsføring.

En åpen og konkurransedyktig modell

Vår prisstruktur er enkel og transparent. Du henter inn tilbud fra en av våre konkurrenter, for eksempel BOLDbooks eller Kolofon Forlag, og vi matcher tilbudet du har fått. Disse aktørene har hjulpet tusenvis av forfattere med å realisere bokprosjektene sine.

Konkurransen i markedet, kombinert med økende bruk av automatisering og kunstig intelligens, presser kostnadene ved selvpublisering ned. Denne utviklingen ønsker vi velkommen. Den gjør det enklere enn noen gang å få viktige bøker ut til leserne.

En ny aktør med tett oppfølging

Legatum Publishing er en ny aktør innen hjelp til selvpublisering. Det betyr at vi ikke har titals av prosjekter samtidig. Hos oss betyr din bok mer. Du blir ikke én av mange i et system, men én av få forfattere vi følger tett gjennom hele prosessen.

Vil du komme i gang? Bestill et rådgivningsmøte med Legatum Publishing og ta første steg mot å gi ut din egen bok.

I juni 2014, på toppen av Olympen, etter Dominique Venners posthume ønske, ble Institut Iliade grunnlagt. Iliade-instituttets primære kall er å fremme og videreføre den europeiske arven til nye generasjoner, slik at de kan finne fotfeste og retning til å møte og forme historien på nytt. Iliade-instituttet er den nye fakkelbæreren for Det europeiske nye høyre.

«Sovjeter uten Gulag»: tankepoliti, sensur, angiveri, rettslig trakassering, vilkårlige stenginger av bankkontoer, illegitime forbud mot møter eller konferanser, en inflasjon av absurde reguleringer og generell overvåkning. «De godes leir», i det øyeblikk deres illusjoner knuses mot virkelighetens vegg, tar nå sikte på å radikalisere seg og hevder å ville dømme til sosial død enhver tanke som fortsatt våger å stille spørsmål ved deres hellige «verdier», trosbekjennelsen om universell og uendelig fremgang.

Frihet er likevel en av de grunnleggende aspirasjonene som går som en rød tråd gjennom våre folks historie i ulike former. Fra historiens morgen bryter den frem med glans i Homers diktning, der mennesket, oppreist, stiller seg opp mot trelldom. Den besynges i de greske bystatenes eleuthería, der borgerens verdighet er forankret i troskap til felles lov. Den er inngravert i steinen på romerske tavler, der borgerens frihet identifiseres med republikkens skjebne. Den blomstrer videre i middelalderens privilegiebrev, fra frigjorte kommuner som proklamerer sin rett til selvstyre, til laug og korporasjoner som ordner håndverkenes liv i fellesskapets navn. Den flammer opp i de nasjonale revolusjonene, når Europas folk reiser seg for å forsvare sin uavhengighet, sin suverenitet og sitt minne.

Frihet har for europeere alltid vært noe mer enn en summering av individuelle rettigheter. Den er først og fremst et samtykket bånd, en samtykkende tilhørighet. Den hviler på affectio societatis, viljen til å slutte seg sammen og danne et politisk fellesskap. Uten denne viljen finnes ingen by, intet folk, ingen sivilisasjon, og dermed heller ingen inkarnerte friheter.

Denne sivilisatoriske drivkraften står i dag overfor farer uten sidestykket. Friheten blir fordreid til uhemmet libertarianisme, som hevder å avskaffe alle antropologiske grenser og enhver forbindelse til tradisjonen. Men denne hypertrofien av individuelle rettigheter frembringer sin motsetning: idet grenseløs frigjøring proklameres, folder et overvåkningssamfunn seg ut. Vi rammer inn, vi begrenser, vi sensurerer, og alltid i frihetens navn. Saint-Justs gamle maksime, «ingen frihet for frihetens fiender», finner dermed sin endelige bekreftelse: ingen reelle friheter, forankret i konkrete sosiale og særegne fellesskap, for fiendene av den abstrakte og universelle Friheten, av ideologisk og revolusjonær natur.

Aldri har individer blitt oppildnet med større voldsomhet til å kreve retten til å frigjøre seg fra enhver begrensning, av et system som likevel dag for dag reduserer deres konkrete friheter til tanke, tale og handling. Og aldri har folkenes politiske friheter i større grad blitt satt i spill. Alle garanteres «friheten» til å konsumere og gi avkall på sine røtter, men nasjoner og folk nektes evnen til å bestemme over seg selv, til å bevare sitt minne og sin sammenheng, og fremfor alt til å utøve suverenitet over eget territorium.

Likevel har Europa alltid visst å forene individuelle friheter og kollektiv frihet. Germanske friheter, byenes privilegier, bondeopprør, nasjonale og folkelige kamper, alle vitner de om denne gamle sannheten, nemlig at mennesket bare er virkelig fritt innenfor et fritt fellesskap. Dette er ånden som må prege institusjoner i fellesskapets tjeneste. Frihet er ikke et solipsistisk prosjekt, den er viljen til å dele en skjebne.

Det er veien tilbake til denne selvinnlysende sannheten vi må gjenfinne. Sann frihet blomstrer ikke i isolasjon, men i tillit. Den trives ikke i generell mistillit og konstant overvåkning, men i forankringen av felles normer, levende tradisjoner og sterke bånd. Der samfunnet går i oppløsning, folder undertrykkelsen seg ut. Der sedene er sterke, er lovene til sammenligning milde. Allerede Aristoteles advarte oss: tyranni blir alltid født av bruddet på tilliten mellom borgerne.

Å gjenbekrefte friheten for europeere i dag er derfor å knytte seg på nytt til tillitens sivilisasjon mot mistillitens samfunn. Det betyr å sette seg opp mot den frihetsødeleggende anarko-tyranniet med en høyverdig forståelse av friheter, basert på ansvar og rotfestethet. Det er å minne om at frihet ikke er en universell og ubegrenset rett, men en delt plikt, ikke individets rotløse vandring, men et folks troskap mot seg selv. Tiden er kommet for å bryte med illusjonene om en frihet redusert til innfall, som bare kan føre til nihilisme og kaos.

Dette er ånden i dette kollokviet: å oppildne Europas folk til oppvåkning, å fordømme de frihetsdrepende tiltakene som leder til sikkerhetsmessig kvelning, og å gi avkall på liberal-libertarianske illusjoner for å gjenfinne meningen med en autentisk frihet, båret av åndedraget fra en sivilisasjon som ikke resignerer overfor markedets og overvåkningens myke trelldom, men som velger æren i en felles skjebne.

Informasjon om konferansen:

XIII kollokvium ved Institut Iliade
Friheter: Tanke – Tale – Handling
Lørdag 11. april 2026, kl. 10.00–19.00
Maison de la Chimie, 28 rue Saint-Dominique, 75007 Paris 📍

Detaljer om billettsalg kommer.

Foredragsholderne kommer fra hele Europa og vil holde innlegg på sine morsmål. Det tilbys direktetolking for publikum.

Legatum Publishing vil være til stede. Velkommen til standen vår for samtaler med ansatte og mulighet til å kjøpe bøker.

2025 Was a year that will be remembered. It was marked by the martyrdom of Charlie Kirk, and by the fact that remigration was pushed into the very center of the European immigration debate. What had for years been dismissed or suppressed was now openly discussed, contested, and defended. For Legatum Publishing, this was a year of resolve, and renewed purpose.

Vigil for Iryna Zarutska and Charlie Kirk

Inspired by our identitarian friends in Austria, Legatum Publishing took the initiative to organize a public Vigil for Iryna Zarutska and Charlie Kirk under the message Their Lives Matter. She died for her skin color, he for his convictions. The vigil was a commemoration of the victims of political and ethnic violence, and a collective act of mourning and defiance. Together, we made our grief and our anger public, with a clear message, the murders must stop. A condolence register was made available for all who wished to sign. The vigil took place at The Music Pavilion in Olav Kyrres gate in Bergen on Sunday the 21st of September.

Fighting the gender ideology

In 2024, we supported the cultural pushback against gender ideology by introducing Stolthetsmåned, known as Stolzmonat in Germany, to Norway. The initiative received overwhelming support, and in 2025 we kept the tradition alive. We are proud to see Stolthetsmåned take root, and we look forward to developing it into a lasting annual tradition in the years to come.

Vox Machina

The Vox Machina project, The Machine’s Voice, was postponed this year. This upcoming platform will allow independent authors and publishers to distribute audiobooks through a subscription model. The books will be narrated either by human voices or by carefully curated AI generated voices. In addition to hosting external content, Legatum Publishing plans to produce more of our own audiobooks using this technology. Although originally planned for launch in 2024, the project has been postponed and is now scheduled for release next year.

Renaud Camus

Publishing wise, 2025 was a year with fous on the French author Renaud Camus’ works. We published “Renaud Camus on Remigration, The Bourne Speech”, as both paperback and Kindle edition. In this work, Camus argues that mass immigration into Europe constitutes a form of colonization, which he famously terms the Great Replacement. He presents remigration, understood as the organized return of immigrants, as the only viable path to preserving European nations and civilization. He critiques the legal and political systems that enable this demographic transformation, describing them as expressions of a broader ideology he calls Global Replacism, driven by elites, international finance, and ideological conformity. Camus frames the present situation as comparable to historical occupations, and calls for a peaceful but determined decolonial resistance grounded in civil disobedience and national renewal. Notably, Camus was denied entry to the United Kingdom to deliver this speech at the Big Remigration Conference on April 26, 2025, organized by the Homeland Party.

We also published the Norwegian translation of this work under the title “Remigrasjon”, released as both paperback and Kindle edition. In addition, we released the Kindle edition of “The Brussels Speech, What is the Great Replacement?” This speech was originally delivered on May 6, 2023, when Camus was invited by Vlaams Belang to speak at the Flemish Parliament in Brussels. The publication presents his speech translated from French to English, and continues to serve as a key entry point to his thought.

Remig 2025, Norway’s First Remigration Conference

One of the highlights of the year was welcoming Renaud Camus to Norway in person. He attended Remig 2025, the The Norway Democrats remigration conference, held at Gardermoen just outside Oslo on the 16th of August.

We were also pleased to share this conference in Norway with friends from the Remigration Summit 25, which took place in Milan on the 17th of May. Cyan Quinn from the White Papers Policy Institute in the United States participated via video address, while Lena Kotré of Alternative for Germany and Kenny Smith, leader of the Homeland Party, attended in person.

Remigration Summit 25

Almost exactly three months earlier, on the 17th of May, the editor in chief of Legatum Publishing Tore Rasmussen, had the pleasure of meeting Cyan Quinn, Kenny Smith, Lena Kotré, and Jared Taylor in person for the first time, a meeting that further strengthened the personal and intellectual bonds within the international remigration movement.

A sound mind in a sound body

We also revived our monthly hiking and literature gatherings this year. Each month, we selected a book for close reading, followed by a hike in the Bergen area that served as a setting for focused discussion and collective reflection. Over the course of the year, we read The Prince by Niccolò Machiavelli and Regime Change from the Right by Martin Sellner, returning to the latter twice in recognition of its relevance.

Rabulisten

In 2025, the staff of Legatum Publishing also helped launch a new alternative news site in Norway, Rabulisten. The platform focuses on remigration and on introducing new right wing voices into the Norwegian debate through translations of opinion pieces, book reviews, and longer analytical articles. We must admit that this project has demanded a great deal of our time and resources, and as a result our backlog of book publications has grown. Even so, we are encouraged by the reception Rabulisten has received within the patriotic ecosystem in Norway. Its clear focus on remigration has resonated, and what began as a small campfire conversation has grown into a modest but visible wildfire.

Our commitment to our investors, authors, and readers remains firm. In the coming year, we will continue to function as a kind of informal think tank on remigration in Norway, while also expanding our catalogue with more English language titles than we were able to release this year. The work continues, with clarity of purpose and confidence in the road ahead.

Globalisering og finansialisering, avindustrialisering og tertialisering, digitalisering og avmaterialisering, uberfisering og "midlertidiggjøring" av arbeid, robotisering ... I løpet av noen få tiår har arbeidslivet gjennomgått dyptgående forandringer, som har skapt spenninger, desillusjonering og bekymringer som får oss til å stille spørsmål ved arbeidets plass i våre liv og i samfunnet vårt. Arbeid er i krise. Derfor må vi "tenke på nytt" om det, men også forestille oss nye måter å "gjenfortrylle" det på, i konteksten av den nye felles skjebnen Europa må bygge for seg selv.

Grekerne og romerne skilte mellom fremmedgjørende arbeid (ponos, labor) og kreativ aktivitet i seg selv (ergon og poiesis, opus), som var iboende knyttet til logos. Det førstnevnte passet ikke for den frie mannen og borgeren, som tvert imot må lære å dyrke otium, tiden dedikert til studier, underholdning og meditasjon, utenfor negotium, som var produksjonens og kommersiell profitts sfære.

Det middelalderske samfunnet var strukturert i tre ordener, arvet fra en gammel indoeuropeisk struktur: laboratores måtte sikre en produktiv aktivitet for å sikre sitt livsopphold, mens bruken av de to sverdene, det åndelige og det verdslige, ble overlatt til oratores og bellatores. Utøvelsen av en yrkesaktivitet, som kirken betraktet som en vei mot frelse og helliggjøring, tok på seg en dyp fellesskapsdimensjon, i konteksten av landsbysamfunn, laug og korporasjoner, der idealet om "godt utført arbeid" rådde.

I kjølvannet av den protestantiske reformasjonen, og deretter gjennom de engelske liberale teoriene fra opplysningstiden og marxistiske teorier fra det følgende århundret, har en ny oppfatning av arbeid, i hovedsak utilitaristisk og handelsorientert, i sterk motsetning til antikkens og middelalderens oppfatninger, gradvis etablert seg i Vesten. Fremveksten av industrikapitalismen førte til en oppfatning av arbeid redusert til sin strengt materielle dimensjon, et moderne konsept. Dette konseptet, nå iboende knyttet til søken etter produktivitet, styrt utelukkende av økonomisk rasjonalitet, har gjort arbeid til en avgjørende "verdi" i hele samfunnet. Fremveksten av mekanisering og masseproduksjonens æra resulterte i en "total mobilisering" av de produktive kreftene i det 20. århundre, på en slik måte at all menneskelig aktivitet tenderte mot å bli fullstendig kvantifiserbar, og mennesket utviklet seg til å bare bli et tannhjul i maskineriet til en global økonomi.

Det virket ikke nødvendig å bestride denne utviklingen. Men det virker nå som om arbeid er en verdi som blir satt under spørsmål i hele den vestlige verden. Er det slutten på en syklus?

Ettersom tempoet i teknologiske revolusjoner akselererer, gjennomgår dagens jobber radikale forandringer som forsterker noen allerede langvarige tendenser: tap av mening i ens yrkesutøvelse, avhengighet av meningsløs underholdning, forsvinning av enhver fellesskapsdimensjon, ekspansjon av det virtuelle sfære, ødeleggelse av arbeidsplasser, transformasjon av den ansatte til et utskiftbart element i den "ledelsesmaskinen". I tillegg, i en tid hvor konkurransen mellom stormaktene intensiveres og ringer inn dødsklokkene for illusjonene om "lykkelig globalisering", har valgene våre ledere har tatt over flere tiår plassert folk og nasjoner i Europa i en bekymringsfull situasjon av sårbarhet: tap av suverenitet innen energi og teknologi, avindustrialisering og overdreven tertialisering, bruk av billig og ukvalifisert ikke-europeisk arbeidskraft, en sann reservehær for kapitalen, beregnet på å tilfredsstille forbrukernes dåvenskap så vel som profittjaget til private interessegrupper, mens stater kollapser under vekten av sin gjeld.

Dette forfallet er sannsynligvis ikke uunngåelig, så lenge europeerne tar skjebnen i egne hender og viser seg i stand til å tenke på fremtidens arbeidsliv i termer av identitet, fellesskap og suverenitet: det er ved å trekke på de varige verdiene i sin sivilisasjon, men også ved å vise oppfinnsomhet, at de vil kunne gi mening og effektivitet tilbake til sine produktive aktiviteter, og igjen tenke på arbeid som en vei mot briljanse og som et instrument for makt. Erobringen av en strategisk autonomi for det europeiske kontinentet utgjør det foreløpige og uunngåelige skrittet mot denne fornyelsen. Det hviler på eminente politiske beslutninger, og ikke på utelukkende kortsiktige finansielle hensyn. Men det innebærer en sann moralsk og intellektuell gjenopprettelse, der åndelige og estetiske dimensjoner vil spille en nøkkelrolle: for å gi mening tilbake til arbeidet, er det viktig å overskride den strengt materialistiske, egoistiske og utilitaristiske visjonen av menneskelig aktivitet, og erstatte den med perspektivet til en felles historisk skjebne.

Ut over disse betraktningene må det europeiske mennesket også gjenerobre herredømme over sin tid, for å erstatte den konsumeristiske tilnærmingen til underholdning med smaken for otium, fritiden som løfter sinn og sjel. Det er nettopp en av de perspektivene som tilbys av teknologisk utvikling, forutsatt at kontrollen over denne blir erobret av en ny kreativ elite, hvis verdenssyn kombinerer selvbeherskelse med viljen til makt.

Dette er veien som Institut Iliade vil utforske i sammenheng med sitt XII. symposium og den 2. publikasjonen fra studiesenteret, som vil bli utgitt ved denne anledningen.

Henri Levavasseur

For oss startet 2024 med en informativ og fin omtale av vår forfatter Renaud Camus i American Renaissance. Året avsluttet med positiv bokanmeldelse på samme nettsted og i Document.

Dette året deltok vi på Norgesdemokratenes fakkeltog og bekransning for «Grunnlovens far» Christian Magnus Falsen og vi holdt flere Kahoot!-quizer om Den Store Utskiftningen for partiets medlemmer.

Sammen med kunster og forfatter Rikard Högberg deltok vi for andre gang på Institut Iliade sitt colloquium i Paris, hvor vi traff flere forfattere som vil bli publisert hos oss de kommende årene. Nytt av i år var at Legatum Publishing fikk levere en videohilsen til konferansens 1500 deltakere.

Legatum Publishing stilte seg i år bak det motkulturelle opprøret mot Pride-ideologien ved å introdusere Stolthetsmåned (tysk: Stolzmonat, nynorsk Stoltmånad) til Norge. Responsen blant verdikonservative var udelt positiv og vi ser fem til å gjøre dette til en årlig aktivitet.

Vi har i år hatt gleden av å møte flere profilerte politikere og nye venner i 2024. Spesielt nevnes lederen av Alternativ for Sverige Gustav Kasselstrand i Bergen hvor vi overlevere han en bokpakke. Og forlagsredaktør Constantin von Hoffmeister, som vi møtte på det ellevte symposiet til Institut Iliade. Etter en hyggelig prat ble Tore Rasmussen invitert til å delta på Arktos' Eurosiberia Podcast.

Før vi tar et skritt videre inn i et nytt år, ønsker vi å takke våre lesere, partnere og investorer for all støtte i år. Takket være dere har vi vært med å sette dagsorden i debatten om kunstig intelligens (KI) generelt og og tekst-til-tale-teknologien spesielt. Forlegger Tore Rasmussen deltok blant annet på Dagsnytt 18 og Distriktsnyheter Nordland.

Et av årets store høydepunkt var lanseringen av lydboken Hunger basert på Knut Hamsuns KI-genererte stemme under Hamsundagene på Hamarøy. Debatten som oppstod fikk for alvor satt fokus på både Hamsun sitt forfatterskap og kanselleringskultur i Norge.

Vårt folkeopplysningsarbeid knyttet til befolkningsutskiftningen har i år fortsatt med uforminsket styrke og i årets siste kvartal lanserte vi Renaud Camus sin 2023 Brussel-tale "What is the Great Replacement?" som både lydbok og pocketbok.

Vårt fokus på lydbøker er en del av prosjektet Vox Machina (maskinens stemme) som er vår kommende plattform hvor både uavhengige forfattere og forlagshus vil selge sine lydbøker via abonnent-løsning. Lydbøkene vil bli lest av enten menneske eller KI basert på forfatterens originale stemme. I tillegg til å publisere for andre, vil Legatum Publishing produsere egne KI-genererte lydbøker. Lanseringen av denne plattformen var tiltenkt i år, men er utsatt til neste år.

Det blåser en sterk høyrevind over Vesten. Årets presidentvalg i USA og det kommende valget i Tysland, hvor AfD ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne gir økt fremtidstro - vår tid kommer venner! Godt nytt år!

Legatum Publishing takker Abid Raja for å sette fokus på Den store utskiftningen og dens negative effekt på det norske samfunnet.

At muslimer og fremmedkulturelle innvandrere nå utgjør en større andel av befolkningen i Norge og andre land i Vesteuropa, kontra for 20 år siden, omtales vanligvis på to ulike måter i media, avhengig av hvem som har skrevet om temaet.

Er man mot utviklingen omtales det gjerne som en konspirasjonsteori, eller en defineres som rasist når man setter fokus på den demografiske endringen i samfunnet. I fjor utgav vi boken “Dere skal ikke erstatte oss!” av Renaud Camus. I etterkant fulgte en folkeopplysings-kampanje hvor vi trakk frem Camus egne refleksjoner. Han skriver blant annet at befolkningsutskiftningen ikke handler om en konspirasjon, men et fenomen enhver kan observere med egne øyne. I etterkant har anklagen om at det skulle være en konspirasjonsteori vært mindre fremtredende, og media har heller fokusert på at det skulle være en slags rasistisk observasjon. 

Om man derimot anerkjenner de faktiske forholdene og synes endringene er positive, omtales det ikke som en konspirasjonsteori. Ironisk nok kan en og samme avis, f.eks Aftenposten publisere artikler med begge disse motstridene vinklingene uten at redaksjonen ser noen nevneverdige problemer med denne mentale spagaten.

Nå har Abid Raja (V) skåret ut en tredje kategori; han anerkjenner de faktiske forhold og påpeker de nagative konsekvensene, men blir ikke nevneverdig forsøkt brunbeiset, tvert imot får han støtte fra flere redaktører og sentrumorienterte politiske kommentatorer.

Dette er spennende i relasjon til vår ferske engelske lydbok-utgivelse “The Brussels Speech: What Is the Great Replacement?”, hvor Camus adresserer den enorme samlingen av politiske, ideologiske, institusjonelle, juridiske, mediale, økonomiske og kulturelle krefter som benekter folkemordet ved utskiftning samtidig som de utfører det.

Legatum Publishing ønsker å takke Raja. Han har stått stødig i møtet med islamister, men har også måtte tåle legitim kritikk fra Rita Karlsen i Human Rights Service og FrP-leder Siv Jensen. De har påpekt at han burde gi en unnskyldning til innvandringsrealister som banet vei for ham. Realpolitisk medfører Rajas innvandringsrealistiske oppvåkning og hans avsløring av medias dobbeltkommunikasjon om Den store utskiftningen et stort steg i riktig retning.

Kontaktinformasjon:
Forlegger Tore Rasmussen
Legatum Publishing/Vox Machina
Mobil: +47 465 34 393
E-post: Tore@legatum-publishing.com
www.legtaum-publishing.com / www.voxmachina.shop 

The concept of “The Great Replacement” has swiftly transformed from being dismissed as a conspiracy theory to becoming a matter of widespread policy and electoral significance. In less than a decade, what many detractors brushed off as mere fear-mongering has taken center stage in the US political discourse, with implications for the future of the USA.

Renaud Camus, the French writer who originally coined the term “The Great Replacement,” highlighted this evolving narrative in his much debated speech at the Flemish Parliament in Brussels May 6th last year. He aptly observed:

“If you do not like the Great Replacement, it does not exist, you are the one inventing it and you are a fascist, a racist, and a propagator of conspiracy theories. If you like it, it exists, and it is an opportunity for France, an opportunity for Flanders, a blessing for Belgium, a lifeline for Europe; and you are a benefactor of humanity.”

It’s Happening

Fast forward to today, and it appears that Camus’s words have found a tangible reflection in policy. In the United States, former Vice President and now President Joe Biden made waves in 2015 when he remarked:

“An unrelenting stream of immigration, nonstop, nonstop. Folks like me who were Caucasian, of European descent, for the first time in 2017 will be in an absolute minority in the United States of America, absolute minority. Fewer than 50 percent of the people in America from then and on will be White European stock.”

That prediction has partially materialized. According to a Brookings Institute study published in August 2023, Gen Z—those born between 1997 and 2012—will be the last generation with a white majority. After them comes Generation Alpha, poised to grow up in a nation where no single ethnic group holds a majority. By 2045, non-Hispanic white people are projected to comprise less than half of the U.S. population.

William Frey, the study’s author, notes the significant impact of these demographic shifts on the nation’s politics and social fabric. He explains:

“White Americans contributed substantially to older population gains compared to younger and middle-aged populations, which registered white declines. These patterns have led to a ‘racial generation gap,’ in which the younger population—more influenced by immigration in recent decades—is far more diverse than older age groups.”

Frey also suggests this gap underpins cultural and political divides, affecting attitudes on topics like affirmative action and educational curricula.

The Acknowledgement

The conversation has evolved further, from demographic analysis to what is often referred to as a diabolical electoral strategy. Bill Clinton himself recently acknowledged:

“Most Americans recognize … we got the lowest birth rate we’ve had in well over a hundred years, we’re not at a replacement level, which means we’ve gotta have somebody come here if we want to grow the economy.”

We would argue that such, lesser known, acknowledgements within the Democratic party has paved the way for strategic uses of immigration to shape political outcomes. This tension was palpable in a recent episode of The Joe Rogan Experience, where the host grilled Senator John Fetterman over allegations that Democrats are using immigration policy to secure electoral advantages in swing states. Rogan pressed Fetterman on whether Democrats’ proposed immigration deals, which allegedly involved elements of amnesty, could lead to demographic shifts favorable to the Democratic Party.

Rogan noted:

“It was still the same sort of situation and their fear is exactly what I talked about. That these people will be moved to swing states and that that will be used to essentially rig those states and turn them blue forever.”

Fetterman, while acknowledging the transformative impact of immigration, downplayed the idea of a deliberate electoral strategy.

“Undeniably, immigration is changing our nation,” he said. “I haven’t spent a lot of time in Texas but it’s very clear that immigration has remade Texas and I think it’s generally, it’s a good thing.”

Illegal Immigrant Population More Than Quintupled In Swing States Since Last Election

Two months after former President Donald Trump accused Democrats of attempting to use illegal immigrants to influence the November elections during the September 10th debate, prominent voices from the MAGA movement continue to amplify the criticism. One of the most high-profile figures adding his voice to the debate was Elon Musk.

On October 3rd, the tech billionaire echoed sound claims that the Democratic Party is involved in a calculated strategy to “import voters” and expedite their path to citizenship to sway crucial swing states. Musk described this alleged plan as “diabolically smart,” asserting that it threatens the democratic fabric of the country far more than Trump himself.

“The Dems are doing deliberate voter importation to swing states & fast-tracking them to citizenship,” Musk claimed. He elaborated further on social media, warning that the Democrats’ supposed goal is to flip key battleground states, thus cementing a “permanent one-party rule.” Musk argued, “This is the true threat to democracy, not Trump.”

Musk’s remarks came after a MarketWatch-cited study from August 2024 estimated growth in illegal immigrant populations across seven battleground states is significant as the nation approaches a highly contested presidential race between former President Donald Trump and Vice President Kamala Harris. Notably, the surge in these populations has sparked fears that the Democratic Party may be leveraging mass immigration as a strategy to gain political power, given that new immigrants tend to vote overwhelmingly for Democratic candidates.

Michigan, which holds 15 Electoral College votes, has seen a staggering 775 percent increase in its illegal immigrant population. In 2020, President Joe Biden won Michigan by approximately 150,000 votes, after Trump had secured the state by just over 11,000 votes in 2016. Similarly, Arizona reported a 734 percent rise in illegal immigrants, while Nevada experienced a 562 percent increase. In Arizona, Biden narrowly defeated Trump by less than 11,000 votes.

Other swing states have also recorded significant growth in their illegal immigrant populations: Wisconsin (467 percent), Georgia (401 percent), and North Carolina (446 percent) have all experienced sharp increases. Additionally, Pennsylvania, which has 19 electoral votes, noted a 241 percent increase in its illegal immigrant population.

Amid these developments, the Daily Wire has uncovered that a network of non-profit organizations, funded by leftist billionaire George Soros, is reportedly working to “sway the outcome” of both national and state elections. These organizations are focused on naturalizing new citizens and mobilizing them as a crucial voter bloc. One such group, the New American Voters project, maintains demographic reports on these key swing states, underscoring the potential influence of mass immigration in battleground areas like Arizona and Georgia.

Further investigations by the Heritage Foundation have suggested that the concerns regarding illegal immigrant voting may have merit. Undercover footage captured in a Phoenix apartment complex shows individuals identifying as non-citizens, some of whom admitted to being registered to vote and expressed intentions to support Harris in the upcoming election.

This voter import and the effect it may have taps into another element in Camus’ Brussels speech:

“The change of people necessarily implies the change of civilisation: to believe that it could be otherwise requires great ignorance of the human species, great contempt for man, imagined to be interchangeable at will, like any dishwashing product, or even great vanity, like that of the French who believe that their “values” and the perfection of their way of life is so universal, so universally admirable and desirable, that anyone will automatically convert to it as soon as he has been exposed to it for a few months or a few years. This vanity is believed each passing day. The only assimilation still on the agenda is that of the replacees to their replacers, and this one is going well.”

On Tuesday, we find out if the change of people has already gone too far for America.

VG unnlater å opplyse om vesentlig informasjon i sin omtale. Det ble ikke informert om Mohsan Rajas Hamas-støtte. Ei heller ble det opplyst at Raja i fjor truet norske myndigheter med å blokkere tog- og flytrafikken om regjeringen ikke endret sin utenrikspolitikk knyttet til Israel-Palestina-konflikten.

Truslene mot norsk infrastruktur fremkom i et intervju med Nettavisen, etter at Raja hadde ledet en pro-palestinsk mobb som angrep gjester på en kaffebar på Oslo City. Samme uke erklærte han også støtte til Hamas på sin Snapchat-konto.

Videoklippet ble fanget opp av kritiske røster og gikk viralt. Etter at forlegger i Legatum Publishing, Tore Rasmussen, stilte spørsmål på sosiale medier om koblingen mellom Raja og en annen profilert Hamas-sympatisør, Antifascistisk aksjon-aktivist og rådgiver i Antirasistisk Senter, Sofia Rana (R), rettet Raja sine trusler mot Rasmussen og Legatum Publishing. Forholdet ble anmeldt og henlagt.

Legatum Publishing har blitt utsatt for alvorlige feilaktige påstander i Klassekampen, hvor spaltist Stefan Sundström blant annet beskrev en voldstrussel mot våre ansatte under Hamsundagene på Hamarøy. Det ble påstått at kokken ved Hamsunsenteret ville angripe våre representanter. Dette er nå bekreftet av Klassekampen som en oppdiktet hendelse.

Sundström har innrømmet å ha brukt "poetisk frihet" i sin beskrivelse, noe som gjør at den originale teksten fremstår som en voldsfantasi fra Klassekampen mot våre ansatte.

Klassekampen har også sanksjonert Sundström påstand om “smånazister” ved sin formulering på avisens fremside 19. august. Klassekampen har ikke gitt en tilstrekkelig rettelse for dette overgrepet. 

Forlegger Tore Rasmussen har også uttalt seg om saken til nettavisen Alternativ Media:

Klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU)

Legatum Publishing klager inn Klassekampen, for flere grove brudd på Vær Varsom-plakaten (VVP) gitt formulering på forsiden av avisen 19. august og Stefan Sundströms artikkel samme dag, som omhandler vår tilstedeværelse på Hamsundagene 2024 og våre ansatte. Omtalen er preget av alvorlige feil, usakligheter og manglende respekt for grunnleggende journalistiske prinsipper. Nedenfor redegjør vi for de spesifikke bruddene og den utilstrekkelige rettelsen som ble gitt knyttet til følgende fem utsagn:

1. “Kokken på restauranten vil banke dem opp, men blir stanset.”

2. “Hamsun hatet England, men det gir smånazistene blaffen i”

3. “Selvsagt dukker det opp to smånazister på festivalen”

4. “De blir trukket mot Knut Hamsun som to fluer”

5. “Mandag 19. august skrev jeg en kommentar om mitt siste besøk på Hamsunsenteret på Hamarøy, der jeg omtaler to besøkende som jeg kaller smånazister, selv om de selv kaller seg «nasjonalkonservative». Jeg skriver at det ikke gikk så bra med lanseringen deres, og at «Kokken på restauranten vil banke dem opp, men blir stanset». På grunn av dette har kokken på Hamsunsenteret tydeligvis fått en masse hets. Det jeg skrev var et slags essay, som jeg pleier å skrive, og da har jeg ikke alltid som mål å gjengi alle detaljer med 100 prosent presisjon. La meg derfor presisere: Kokken på kafeen på Hamsunsenteret har aldri truet med å banke opp noen av gjestene sine i mitt nærvær, eller som jeg kjenner til. Jeg tok meg en poetisk frihet.”

Brudd på Punkt 3.2: Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte

VVP Tekst: “3.2. Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.”

Brudd: Artikkelen i Klassekampen påstod at “Kokken på restauranten vil banke dem opp, men blir stanset.” Påstanden er innrømmet av Klasskampen å være falsk, og viser en fullstendig mangel på kildekritikk og faktasjekk. 

Brudd på 3.9. Opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet

VVP Tekst: "Opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet. Ta hensyn til hvordan medieomtale kan virke på de som er direkte berørt."

Brudd: Den opprinnelige artikkelen fremstiller våre ansatte som mål for vold, og som “smånazister” noe som er både skadelig og ubegrunnet. Denne beskrivelsen demoniserer oss og legger opp til at den falske voldstrusselen nesten var ønsket. Dette er ikke bare uforsvarlig, men også skadelig for vårt omdømme og farlig for våre ansatte.

Å skrive inn våre ansatte i det som fremstår som skribentens egen voldsfantasi mot “smånazister” viser en alvorlig mangel på hensyn til de som er direkte berørt av medieomtalen.

Brudd på 4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

Brudd: Den spekulative og dramatisk fremstillede voldspåstanden mangler enhver form for saklighet. Artikkelen bruker en dramatisk overdrivelse som ikke bare er usaklig, men også sensasjonell og et innrømmet falsum. Det samme gjelder omtalen som “smånazister”.

Rettelsen som beskriver den som "poetisk frihet" gir ikke en tilstrekkelig forklaring eller rettelse, og viser en uakseptabel mangel på omtanke for både fakta og de berørte. Man kan få inntrykk av at Klassekampen initialt hadde en voldsfantasi på trykk, og så nekter å ta ansvar i sin rettelse. 

Brudd på 4.2. Hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.

Brudd: Det kommer ikke frem i artikkelen eller rettelsen hvorvidt påstandene om at Legatum Publishings ansatte skulle være "smånazister" er en "poetisk frihet" eller ment som et utsagn av faktisk art. Sundstrøm har i rettelsen definert teksten som et “essay”. Dette kommer ikke frem av, eller i relasjon til den opprinnelige teksten og burde av hensyn til personene narrativet er spunnet rundt, vært opplyst slik at leserne ikke ble ført bak lyset. Teksten fremstår som et slags dagboknotat med reelle hendelser og personer. 

Brudd på 4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet

VVP Tekst: “Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.”

Brudd: Det er stigmatiserende og viser liten respekt for Legatum Publishing sine ansattes livssyn, egenart og identitet når det uten grunnlag hevdes at våre ansatte er "smånazister" og når i omtalen: “De blir trukket mot Knut Hamsun som to fluer”.

Brudd på Punkt 4.4: Dekning i stoffet

VVP Tekst: “4.4. Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet. Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier.”

Brudd: Påstanden om at kokken ønsket å angripe våre ansatte mangler fullstendig dekning i stoffet. En så alvorlig beskyldning uten dokumentasjon eller bevis er ikke bare uforsvarlig, men en klar indikasjon på at artikkelen har overskredet grensene for journalistisk ansvarlighet.

Det er heller ikke dekning for å omtale våre ansatte som "smånazister".  

Den etterfølgende rettelsen gir ingen rettferdighet for den manglende dekningen og viser en klar mangel på redaksjonelt ansvar. 

Brudd på Punkt 4.13: Feilaktige opplysninger og mangelfull rettelser

VVP Tekst: "Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig."

Brudd: Rettelsen, som ble publisert 21. august 2024, lyder: “Mandag 19. august skrev jeg en kommentar om mitt siste besøk på Hamsunsenteret på Hamarøy, der jeg omtaler to besøkende som jeg kaller smånazister, selv om de selv kaller seg «nasjonalkonservative». Jeg skriver at det ikke gikk så bra med lanseringen deres, og at «Kokken på restauranten vil banke dem opp, men blir stanset». På grunn av dette har kokken på Hamsunsenteret tydeligvis fått en masse hets. Det jeg skrev var et slags essay, som jeg pleier å skrive, og da har jeg ikke alltid som mål å gjengi alle detaljer med 100 prosent presisjon. La meg derfor presisere: Kokken på kafeen på Hamsunsenteret har aldri truet med å banke opp noen av gjestene sine i mitt nærvær, eller som jeg kjenner til. Jeg tok meg en poetisk frihet.”

Korreksjonen beskriver voldstrusslen som "poetisk frihet" er ikke bare uakseptabel, men en klar unnlatelse av det journalistiske ansvaret for å kontrollere og verifisere informasjon.

Klassekampen nekter også å komme med en dementi for formuleringen "Stefan Sundström har møtt "smånazister" på Hamsun-festival" på fremsiden av papirutgaven av Klassekampen 19. august. 

Brudd på punkt 4.14: Samtidig imøtegåelse

VVP Tekst: “De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.”

Brudd: Våre ansatte ble ikke gitt muligheten til å samtidig imøtegå beskyldningen om at Legatum Publishings ansatte er "smånazister" som ble fremsatt mot dem i på forsiden av Klassekampen og i artikkelen. Dette representerer en betydelig svikt i oppfyllelsen av krav om samtidig imøtegåelse.

Av: Tore Rasmussen, Forlegger Legatum Publishing.

En vil aldri få plass til hele virkeligheten i en tekst, og det er kanskje enklest å understreke sitt foretrukne narrativ når en kan klippe og lime slik en vil. Ennå lettere blir det når en i tillegg bruker fantasien for å fylle inn det en føler mangler. Veronica Melå har produsert en tekst som tilsynelatende kan fremstå som balansert og med vilje til å la begge sider komme til orde. Men slik ser det bare ut om en ikke kjenner helhetene det har blitt klippet ut fra. Vi skal ikke gå inn på alle feil i teksten hennes, men fokusere på det mest graverende. 

Tidlig i Melås lange tekst kan vi lese at Birgitte Furberg Moe i sitt innlegg i Samtiden, skal ha reagert på det kunstneriske og kildekritiske ved vår KI-utgivelse av Knut Hamsuns bok Sult på engelsk. Men Melå har valgt å ikke nevne at Furberg Moe skriver i Samtiden at hun faktisk ikke har hørt lydboken. Det samme gjelder Solveig Hirsch, direktør for Hamsunsenteret, som har uttalt at hun mener resultatet av lydboken ikke ble bra, uten å ha hørt den. Kritikk er bra og gir rom for videreutvikling, men for å fremstå troverdig bør en kanskje ikke kritisere et verk man ikke har hørt.

Melå har valgt å la være å omtale at våre kritikere har innrømmet at de ikke har hørt lydboken de kritiserer, noe som får en til å lure på hvorfor det da skal være problematisk at Legatum Publishing kritiserer mangelen på innhold relatert til Hamsun under Hamsundagene, hvor vi var tilstede. Vi har ennå ikke klart å oppspore artikler signert Melå som viser at hun har reagert tidligere når flere andre har kritisert Hamsundagene for det samme.

Melå har ikke bare klippet og limt for å konstruere sitt ønskede narrativ. Hun har også valgt å legge til ting som fremstår tendensiøst. Blant annet skriver hun; «Senere på kvelden dukket de opp på «Ednama sjatto», urfremføring av samisk musikk til stumfilmen Markens grøde fra 1921, med disse plakatene, og da sa jeg litt humoristisk «var vi ikke enige om at det ikke skulle være flere stunt?», «jojojo» sa han, og plakatene ble satt bak skranken.» Her høres det nesten ut til at Melå tror vi hadde planer om å gjøre et slags «stunt» under et av arrangementene, når sannheten er at det var jeg som tilbød å sette fra meg den ene “Hamsun is alive”-plakaten bak skranken, slik at det ikke skulle være noen tvil - vi hadde ingen intensjon om bruke den inne på Hamsunsenteret, men ble avbildet i Nordsalten Avis med den utenfor senteret samme kveld. Her ble vi kanskje tillagt intensjoner for å bygge et narrativ som passet det Melå ønsket å fremstille. Uten å ta hensyn til realitetene og våre faktiske handlinger, tanker eller intensjoner. 

Saken fortsetter under.

Foto: Bård Eriksen. NordSalten Avis. CC BY 2.0 DEED. Endringer gjort. https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.no

Tekstforfatteren har også tatt seg litterære friheter og skrevet at vi delte ut løpesedler til kafeens gjester. Det blir fremstilt som om vi drev med oppsøkende aktivitet, men realiteten var at vi delte ut til noen få personer som oppsøkte oss for å slå av en prat om Hamsun og vår lydbok.

Anita Overelv uttalte i NRK at hun helst ikke ønsket at forlaget vårt var til stede under Hamsundagene. Noe som er i strid med hennes øvrige uttalelser om ytringsfrihet og demokrati. Det ser ut til at ordet «ytringsfrihet» blir en slags underlig utgave av Keiserens nye klær. Noe hun ikler seg for å posere, men som alle ser at Overelv egentlig ikke støtter. I tillegg kan vi undre oss over hvorvidt hennes reaksjoner på vår tilstedeværelse kan ha skapt uro blant gjestene på festivalen. I teksten til Melås kan vi lese at «For Solveig Hirsch, direktør ved Hamsunsenteret, og Anita Overelv, festivalsjef og produsent, har uka bydd på erfaringer de ikke har hatt tidligere. Det er tøft å gjennomføre en ukes festival til vanlig. Nå er det i tillegg uro blant både ansatte og gjester.»

En annen person som hadde fått med seg at forlaget var til stede under Hamsundagene, var
« (…) påtroppende leder for Flyktningetjenesten i Hamarøy. Arne André Solvang er fortvilet over tilstedeværelsen til Legatum Publishing. Han er selv her som vanlig publikummer under festivalen.» 

Solvang skal ha sagt til Hirsch (direktør for Hamsundagene) at han reagerte på at vi «går rundt her og er veldig hyggelige, samtidig som de snakker dritt om Hamsundagene på X og i blogginnlegg,» Vi har fått med oss at det finnes mennesker som ikke har lært forskjellen på kritikk og det å “snakke dritt”, men lurer på om Solvang tror at alle som kommer med kritikk mot festival-innhold eller meninger, på samme tid skal oppføre seg dårlig mot folk. Som om en litteraturkritiker eller kunstkritiker skulle gå rundt og være negativ i møte med kunstnere og forfattere bare fordi vedkommende har et kritisk blikk på verket. Det hele høres absurd ut, og helt ærlig er vi ikke sikre på om vi forstår logikken som ligger til grunn for at Solvang opplevde det problematisk at vi var hyggelige. 

Noen av tingene Melås forsøker å knytte oss til, er så finurlig formulert at folk som ikke kjenner oss kanskje kan tro at det de leser er omtaler av våre meninger eller intensjoner. Blant annet i dette avsnittet: «I en årrekke har fascister og høyreekstremister hatt som bevisst strategi å bruke demokratiske verdier mot demokratiene selv – ved å kreve en rett til å fremføre sine hatefulle, rasistiske budskap på alle offentlige arenaer, samtidig som de nekter andre ytringsfrihet. Målet er å true motstemmer til taushet.» Disse meningene blir ikke tillagt oss direkte, men måten det er skrevet, kan få lesere som ikke kjenner oss til å tro at det skal være oss som har som mål å true motstemmer til taushet, eller at vi ønsker å nekte andre ytringsfrihet. Dette er det motsatte av hva vi mener. Vi mener at alle skal ha rett til å ytre seg, og både vi og alle andre skal kunne bli både motsagt og kritisert.

Overelv har i møte med kritikk av manglende fokus på Hamsuns forfatterskap, tidligere uttalt i media at Hamsundagene ikke driver med noen form for sensur, og det kan høres ut som om alle som vil kan melde seg på med arrangement under festivalen. Noe som kanskje kan forklare mangelen på Hamsun i programmet, og kanskje også en faktor som gjør at festivalen har lite tilreisende og at de kanskje ikke (lengre) er så vant med kritiske innspill fra utsiden? Overelv forteller også i Melås tekst at noen skal ha vært redde under festivalen. Årsaken skal ha vært dokumentmappen som min kollega hadde med seg. De skal angivelig ha spurt ansatte hva han hadde i mappen sin. Noe de enkelt kunne ha funnet ut om de tok en tur i Sult-kafèen der vi satt og jobbet, drakk kaffe og spiste ved flere anledninger. Problemstillingen rundt dokumentmappen var ukjent for oss før vi leste om det her, og vi stiller oss undrende til om dette også er et litterært grep for å oppnå et ønsket narrativ. 

Noe som også ser dramatisk ut, er at det uante årsaker skal ha vært nødvendig å vurdere om politiet burde være til stede. Så vidt vi vet finnes det ikke voldsutøvere av typen Antifa i området hvor Hamsundagene ble avholdt, og vi oppfattet heller ikke at noen av festivalens deltakere var av den primitive typen som mener at ytringer en ikke liker kan møtes med vold. Hva slags risiko det er snakk om her er vanskelig å gjette seg fram til, og vi kan jo undre oss over om vi på en eller annen måte var i fare for en slags potensiell trussel under Hamsundagene når vi leser dette;

«Ja, vi kommer til å foreta risikovurderinger på et helt annet nivå enn tidligere, sier Anita Overelv.»

– Vi har allerede hatt noen innledende samtaler med utdanningsdirektøren om beredskap og samfunnssikkerhet. Det er jo også en faktor at nærmeste politistasjon er en time unna. Men vi må for fremtiden gjennomgå hvordan man håndterer problematiske besøk hit. Nå har vi ingen fungerende verktøykasse for slikt, sier Solveig Hirsch.

Mandag 19. august brakte Klassekampen-spaltist Stefan Sundström inn et nytt element knyttet til dette: Kokken på Hamsunsenteret, Giorgio Molinas påstås ha ønsket å “banke opp” min kollega og meg, men skal ha blitt stanset. Det skal altså ha eksistert en trusselsituasjon under Hamsundagene, fra en av Hamsunssenterets egne ansatte mot to betalende gjester. Vi imøteser en offentlig redegjørelse for hvordan ledelsen ved Hamsunsenteret vil ta grep for å sikre sine gjester mot angrep fra deres ansatte ved kommende festivaler og arrangement. 

I etterkant av Hamsundagene har vi lurt på hvem som egentlig er totalitær. Ledelsen ved Hamsunsenteret vurderer å nekte Hamsun-entusiaster å være til stede som publikum på en Hamsun-festival, om de ikke deler deres dogmatiske syn på forfatteren. Og det kan se ut som festivalsjef Anita Overelv og direktøren for Hamsunsenteret Solveig Hirsch har dyrket frem en bedriftskultur hvor det er greit å gå til fysisk angrep mot senterets gjester, om de fremmer kritikk mot manglende fokus på Hamsuns forfatterskap på sosiale medier.

Godt eksempel på bruk av stråmannsretorikk

I sum ligner artikkelen til Melåsen en prosaisk tolkning av ting hun har “sett” gjennom andre sine øyne og ikke vært til stede ved selv. Det mest konstruktive en kan bruke teksten til, er kanskje som en studie i bruk av stråmannretorikk, også kjent som stråmannsargumentasjon. Dette er en type logisk feilslutning der en person enten tillegger noen meninger eller intensjoner, for så å argumentere mot noe de selv har tillagt personen. Eller at man forvrenger eller overforenkler noens argument for å gjøre det lettere å angripe eller motbevise. I stedet for å svare på det faktiske argumentet, skaper den som bruker stråmannretorikk en "stråmann" — en ekstrem versjon eller karikert utgave av motpartens synspunkt, eller en fiktiv meining — som de så angriper.

Stråmannretorikk brukes i Melåsen tekst ved å fremstille min kollega og meg som ekstreme, farlige eller illojale uten å adressere våre faktiske synspunkter eller handlinger direkte. Eksempler på dette inkluderer:

Generaliserende påstander: 

Teksten knytter Legatum Publishing til facisme, antisemitisme og nasjonalsosialisme, uten å konkretisere hvilke handlinger eller uttalelser som støtter denne karakteriseringen. Dette er en form for stråmannretorikk ved at den fremstiller forlaget som farlig og ekstremt.

Kontekstualisering med negative eksempler: 

Ved å nevne min involvering med Vigrid (for over 20 år siden), setter teksten meg i en negativ kontekst uten å relatere det til det aktuelle hendelsesforløpet. Dette er en typisk stråmannsstrategi hvor en persons tidligere handlinger eller assosiasjoner brukes for å diskreditere deres nåværende standpunkt og/eller handlinger.

Diskreditering gjennom frykt: 

Teksten fremhever frykten blant ansatte og gjester ved Hamsundagene, og hvordan dette har skapt bekymringer om sikkerheten, noe som indirekte maler min kollega og meg som en trussel, uten å gi konkrete eksempler på hvorfor vi skulle være det. Dette kan sees som en stråmannsstrategi som skaper en skremmende figur som går langt utover vedkommendes reelle handlinger eller intensjoner.

Stråmannsretorikken Veronica Melå har brukt i artikkelen er et effektiv retorisk grep, men det svekker den intellektuelle ærligheten og kvaliteten en burde kunne ha i samtaler mellom mennesker med ulike meninger og standpunkt.

In his 25th of July 2024 Youtube podcast, Michael Millerman used quotes and ideas from an older book written by Winograd and Flores in order to support his arguments on "Heidegger and AI."

In "Understanding Computers and Cognition", Terry Winograd and Fernando Flores presented a theory of language as a basis for the understanding of cognition and of computers: language does not convey information. It evokes an understanding, or "listening," which is an interaction between what was said and the pre-understanding present in the listeners` mind. The same words are perceived differently by the respective listeners according to their pre-understanding ability. This background grows out of challenges, habits and disruptions. People interpret language in a way that suits their understanding of the scope of their actions. The background of challenges and habits is not purely individual, but is generated within a shared social tradition. All humans are unique, yet they share this background, to varying degrees, with other people of the same culture.

Winograd and Flores claim that our knowledge is not represented in the brain at all, but consists of an unformalized shared background from which we articulate representations in order to cope with new situations. Computer programs, like AI, contain only pre-selected objects and properties, and there is no basis for moving beyond this initial formalization when a disruption occurs. 

Winograd and Flores object to how computers are described in popular literature, how Al researchers talk about intelligence, and the kinds of programs Al researchers, particularly in the area of Natural Language, are trying to develop. They reject the commonly accepted belief that expert systems or any program (AI  included?) could be intelligent, that representations can be used to model intelligent behaviour, and that developing autonomous agents is an effective use of computers - understanding the nature of human cognition and what computers can do is supposed to enable us to use them more effectively. 

Winograd and Flores approach cognition and computers in terms of what it means to "understand language in the way people understand it." They conclude that computers will never be able to understand natural language. This is because all programs, all representations and abstractions are based on pre-selected objects and properties. The background that motivates representations, the experience behind the designer's analysis, has been cut out. Thus, when breakdowns occur (an inability to cope due to the fact that the action requests are different from what the computer expected), there will be no basis for moving beyond the initial formalization. Yes, the programmer can anticipate typical breakdowns and provide for representational changes, but these will themselves be limited and prone to break down. The only way out is to generate new programming from outside the representational realm. The key to this argument is that new representations spring from a shared, unformalized background. Coping with a breakdown involves articulating the basis of a representation. If you don't have this background, you can't speak with commitment, that is, with an implicit promise to clarify your meaning if questioned. Since you can't negotiate meaning, you can't engage in language. According to Winograd and Flores, the view that we codify and store experiences in representations that exist in the brain is naive. They claim that representation is a post-hoc interpretation of history. What we articulate has meaning within a context, and what we say has been shaped historically by that context. But it is only formalized (represented) when we speak. We are not translating what we have already formalized.

Is this book an insider's attempt to articulate Al practice and to understand what an Al researcher is doing when he writes a program? The authors try to understand what it means to be human, how programs relate to life, what they choose while trying to identify our nature, and what they leave out. While the stated objective of the book is "how to design computer tools suited to human use and purposes," the authors are most interested in understanding what it means to be human. 

"In trying to understand a tradition, the first thing we must become aware of is how it is concealed in its obviousness" 

All behavior proceeds from the subconscious: "To exist historically means that knowledge of oneself can never be complete". Language is necessarily blind to its context because it involves a formalization based on the historical structure of interactions." As carriers of a tradition, we cannot be objective observers of it. The power of language is to articulate recurrence, to identify patterns, to claim structure, to explain. 

"Something gets recognised." 

Instead, there is a "pre-orientation." "We are always already oriented to a certain direction of possibilities." 

All reasoning involves reinterpretation. Winograd and Flores validate Heidegger's "Ready-to-hand" concept: the ontological difference between the Dasein and the perceptible world.

Intelligent reasoning is reinterpretation. 

Unlike AI, humans are not following "plans." There is extreme plasticity in their behavior. Every action is an interpretation of the current situation based on the entire history of their interactions. 

An AI-like functional simulation of the cognitive system in terms of manipulated representations cannot generate the range of reinterpretation an unformalized background allows. Winograd and Flores conclude that manipulating a representation formally is not understanding.

In his "Serenity" speech, Messkirch 1955, Martin Heidegger addressed the challenges and dangers of the Atomic Age and the struggle between the Spiritual Thinking and the Accounting Thinking. AI is merely the continuation of the Atomic Age through other means and Heidegger's observations are more pertinent than ever. Heidegger's Creator is a being deeply rooted in the native soil. The creative language is the familiar language, the language of the terroir and of words, not of numbers. Ironically, in "Hunger", Hamsun's magical power allows him to suggest an infinite quantity of words with a simple four-digit number: 1848. To the thinking man, 1848 is an idea and an ideal. The accountant only sees what he thinks to be an error. The Accounting Thinking doesn't think, it only calculates.

René Guénon treated the same subject in one of his best books, "Le Régne de la Quantité." The Accounting Thinking seems to have won and, instead of living in Hamsun's 1848, we live in Orwell's 1984. The Accounting Thinking doesn't reflect or contemplate, it runs away from thinking and merely wants to get the "job" done. The superior intellectual effort, Reflective Thinking, must be able to stop and wait, grow and become ripe: the theme of Hamsun's "Growth of the Soil". The Thinker-Creator must be allowed to grow towards the heavens - towards spirituality.

The Atomic Age, just like its AI byproduct, forced through the tyranny of the faster and cheaper nonstop methods of production. The intellectual and spiritual creative process had escaped the metallic jaws of the automatic monster. The arrival of AI and ChatGPT has blown up the defences of the intellectual creation. The AI monster has no quantity limits and can produce an infinity of texts. What it can't produce is quality, emotions and readers. Hamsun and Heidegger saw the human being as a thoughtful and sensitive being: a thinker, not an accountant. The AI world is populated by rootless beings who have no Fatherland and no true language. AI is a World of Make Believe. The Real World is the world of the plough, of the soil, of the pen and of the sky: spiritual and cathartic. The Thinking Being must stick to his customs and traditions if he wants to defeat the thinking of industrial planning and of automatism.

Hamsun's alter ego characters  are completely free or know how to break free, whatever the cost: "I can always take to the ships" says the nameless hero of Hamsun's "Hunger". The Ocean, the eternal saviour, is always present in Hamsun's novels. Is the AI era anti-human or is it humanity-compatible ?

How many of you remember your first encounter with AI? Mine was the Shuffle mode on CD players. What seemed to be an useful and playful feature meant in fact giving up control to the machine. The machine chose what music to play, not the human being. Heidegger's advice is to slow down and take back control. The humans are not defenceless and lost if they are able to get rooted in a new Ground and Soil.

Is AI unavoidable? 

Heidegger's advice is to work not AGAINST, but WITH  and DESPITE the machine. We must learn how to use AI and how to stop using AI. We must learn how to stay free by simply saying YES and NO, by simply learning to switch it ON and OFF.

Why use AI to reproduce Knut Hamsun's voice? Because AI didn't just create a voice out of thin air: what you hear is the real vibration of Hamsun's voice. You hear the audio imprint of a real emotion. An enhanced emotion, given the fact that the original emotion is already codified in Hamsun's written words. The emotion makes us human and thus superior to the AI machine. We can do whatever AI is capable of, yet AI can never feel an emotion. The emotion sets apart the Creator from the Producer, the work of art from the industrial product.

"In the beginning was the Act"? No, in the beginning was the Emotion: Kuboå...!

Forlegger i Legatum Publishing, Tore Rasmussen, har blitt kalt inn som vitne i rettssaken mot Hans Jørgen Lysglimt Johansen. I Norge er det møteplikt når man blir kalt inn som vitne. En plikt Rasmussen ønsket å overholde i tillegg til et annet demokratisk prinsipp; ytringsrommet må også være åpnet for de upopulære meningene. Som Voltaire sa; “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.” 

Årsaken til at Rasmussen ble innkalt som vitne handler ikke om ytringer, men jobb. Rasmussens og Johansens veier krysset hverandre en tid tilbake. I 2016 jobbet Tore Rasmussen med Playing Lean og Remove AS, samtidig som han tok en mastergrad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Rasmussen var en del av gründerfellesskapet Mesh, hvor han møtte Johansen da han i relasjon til grundervirksomheten promoterte sitt selskap Numbercom. Johansen var på den tiden en fremtredende skikkelse i media som “Norges eneste Trump-supporter”. Johansen har i tillegg bakgrunn som libertarianer og grunnlegger av Ludwig von Mises-instituttet Norge.

Hvorvidt Johansen jobbet i sitt eget oppstartsselskap er relevant for svindelanklager han nå står tiltalt for. Det var for å bringe klarhet rundt dette med detaljer rundt jobb som nevnt ovenfor, at Rasmussen ble kalt inn som vitne.

Å kaste stein i glasshus

Men det mest interessante ved denne rettssaken er kanskje spørsmålene en kan stille rundt hvem som skal ha lov til å ta del i ytringsfriheten, og hvorvidt ord av noen blir sett på som farligere enn handlinger. Johansen er nemilg også siktet for hensynsløs adferd og en rekke tilfeller av hatefulle utsagn mot blant annet jøder. Her må vi i anstendighetens navn påpeke at det er underlig å bli dratt inn i en rettssak der fremstår som om Antirasistisk Senter har vært med på å drive frem prosessen, gitt hva personer tilknyttet organisasjonen både har uttalt og foretatt seg de seneste årene.

Flere personer på Antirasistisk Senters lønningsliste eller tilknyttet organisasjonen, støtter vold som politisk virkemiddel, inkludert kniv- og batongangrep mot barn og unge voksne [1] og angrep mot bibliotek [2].

Spesielt nevnes rådgiver i Antirasistisk Senter, Sofia Rana, som har ledet en kampanje for å ødelegge Legatum Publishing sine bøker [3]. Rana er også kjent for å ha uttalt det antisemittiske slagordet "From the river to the sea, Palestine will be free" ved flere anledninger [4], samt skriftlig i sosiale media uttrykt støtte til vold mot meningsmotstandere [5] og gått til fysisk angrep på journalister [6].

Her dukker det opp et interessant sammenligningsgrunnlag: personer tilknyttet Antirasistisk Senter har kommet med direkte oppfordringer til vold, i motsetning til det Johansen er siktet for. Antirasistisk Senter har også en modus operandi med å organisere en mobb og hisse opp til vold for å få stanset lovlige arrangementer de ikke liker [7], på måter vi aldri har sett Johansen prøve å få til. 

At statsadvokaten har valgt å lete med lys og lykter etter ukloke uttalelser fra Johansen, men unngår å ta ut tiltaler når godt organiserte miljøer rundt partiet Rødt [8] og Antirasistisk Senter (Rana innrømmer i tillegg selv at hennes miljø er overvåket av PST [9]) i langt større grad utgjør en potensiell trussel mot norsk demokrati, undergraver Norge som rettsstat.

Skal noen ha frikort for å oppfordre til vold i det offentlige rom mens andre ikke får dele sine ord?

Kilder:

[1] Legatum Publishing. Sofia Ranas støtte til kniv- og batongangrep mot barn og unge voksne
https://x.com/LegatumBooks/status/1653380082302418946 

[2] Lykten. Martin Knutsen truet med Smørsyre-angrep mot Eldorado Bokhandel 

https://www.lykten.no/innenriks/skribent-hos-antirasistisk-senter-smorsyre-politiske-motstandere/ 

[3] Subjekt. Oppfordrer til å kaste «rasistlitteratur» i søpla https://subjekt.no/2023/05/19/sofia-rana-oppfordrer-til-a-kaste-rasist-litteratur/

[4] Inyheter. Rådgiver i Antirasistisk Senter med antisemittisk tweet: «From the river to the sea» (+)

https://inyheter.no/03/01/2024/radgiver-i-antirasistisk-senter-med-antisemittisk-tweet-from-the-river-to-the-sea/ 

[5] Legatum Publishing. Tore Rasmussen mot Aftenposten. https://legatum-books.com/2024/02/forlegger-tore-rasmussen-klager-inn-aftenposten-til-pfu/#de169fb8-a2cc-463e-b919-e0afa505b1a7

[6] Alternativ Media.

[7] Legatum Publishing.  Will far-left extremists set the framework for freedom of expression and assembly in Oslo?
https://x.com/LegatumBooks/status/1655274056399085574 

[8] Norgesdemokratene. Anmelder Rødt-politiker for trusler

https://demokratene.org/2022/11/15/demokratene-anmelder-rodt-politiker-for-trusler/ 

[9] X (tidligere Twitter). Sofia Rana 

https://x.com/sofiarana82/status/175348573663104657

Illustrasjonsbilde: Op under Fjeldet toner en Lur. Theodor Kittelsen (1857–1914). Endringer gjort.

Noen har stjålet regnbuen. Den har blitt endret både i farger og innhold. Den nye regnbuen mangler en farge. Innholdet vi vokste opp med mangler også; Bifrost, broen som binder sammen Midtgard og Valhall. Mens vår gamle regnbue var en bro som bandt mennesket sammen med gudene, fremstår dagens regnbue mer som et hinder mellom vanlige mennesker, og “de seksualiserte”, som ved å innta en offerrolle forsøker å oppnå de monoteiske gudenes posisjon; å være hevet over kritikk.

Mens den gamle regnbuen Bifrost var et kjærkomment og sjeldent tegn på himmelen, er den nye regnbuen mer som et irritasjonsmoment i synsfeltet. Den dukker opp overalt, både ute i gatene, på internett, i butikker, på skoler, i barnehager og på TV-skjermene. Det blir sagt at den nye regnbuen skal symbolisere retten til å elske den en vil. Men i praksis handler det mer om sex enn kjærlighet. Et inntrykk som blir forsterket av både det enorme fokuset på seksualitet og fetisjer, samt forsøk på å skape en falsk konstruksjon om “kjønnsidentitet”.

Det blir sagt at den nye regnbuen skal være et symbol på mangfold og toleranse. Men toleransen den fremmer handler ikke om tenkemåter eller meningsmangfold som vårt demokrati er bygget på. Den handler utelukkende om et mangfold av dels oppkonstruerte kjønn, og et mangfold av seksualiteter og perversiteter. En kan undre seg over hvorvidt påstander om at alle skal ha en “kjønnsidentitet” egentlig handler om å løsrive individet fra fellesskapet vi har gjennom vår kulturelle og nasjonale felles identitet. Noe som igjen leder tilbake til vår gamle regnbue Bifrost og hva vi i dag kan kalle; forsøket på å stjele den.  

Vi stiller oss med disse ord bak et motkulturelt opprør som startet i Tyskland i fjor mot Pride.  Denne motstanden tar form av et fenomen som blir kalla Stolthetsmåned (tysk: Stolzmonat, nynorsk Stoltmånad) – hvor nasjonal stolthet skaper motvekt til misbruket av regnbuen og radikal kjønnsideologi. Mens den nye regnbuen ofte representerer ensartethet (Gramscis hegemoni?) og politiske interesser, symboliserer Stolthetsmåned våre norske verdier, dyder, tradisjoner og vår levemåte. Vi feirer vår nasjonale stolthet og dedikasjon til det norske flagget. Målene for Stolthetsmåned er klare:

1. Vi viser tilstedeværelse: På internett og ellers kan det virke som om regnbuen er uunngåelig. Med Stolthetsmåned viser vi at forpliktelsen til vårt land og våre verdier er viktigere, og at vi står sammen.

2. Vi re-normaliserer det norske flagget: Det norske flagget skal heises med stolthet og respekt, ikke erstattes av andre symboler, eller fylles med skam, slik det blir jobbet aktivt for her til lands i dag. Med Stolthetsmåned re-normaliserer vi synet på vårt nasjonale flagg som en sterk og verdig representasjon av vårt land. 

3. Vi utdanner: Gjennom Stolthetsmåned ønsker vi å utforske og feire våre norske verdier, dyder og tradisjoner, og styrke båndene til vårt land og vår kulturarv.

4. Vi bygger nettverk: Stolthetsmåned gir oss muligheten til å møte likesinnede, utveksle ideer og bygge nettverk basert på våre felles verdier og stolthet over vårt land.

Stolthetsmåned er ikke begrenset til bare Norge eller Tyskland, hvor det startet – det er et etnopluralistisk fenomen som forener patrioter over hele verden. Et initiativ fra det patriotiske samfunnet på X (tidligere Twitter), men som de tyske opphavsmennene har tatt til orde for, er det åpent for alle som ønsker å delta og forme bevegelsen videre.

Bli med oss i Stolthetsmåned  – la oss sammen feire vår nasjonale stolthet og dedikasjon til våre verdier og vår kulturarv.

Grafikk: Heimatkurier / Foto: Dominique Venner

Dominique Venner skjøt seg selv i Notre-Dame-katedralen, Paris 21. mai 2013. Handlingen var ikke utført i desperasjon eller fortvilelse, men med hensikt å sette fokus på Frankrike og Europas selvmord. I anledning 11-årsdagen for hans død publiserer vi begrunnelsen for det han gjorde. Dette er ordene han ønsket skulle stå som hans siste budskap til oss:

“Jeg er frisk i kropp og sjel, og jeg er fylt av kjærlighet til min kone og mine barn. Jeg elsker livet og forventer ingenting bortenfor dette, foruten det evige livet til mitt folk og mitt sinn. Likevel, i mitt livs skumringstid, der vi står ansikt til ansikt mot enorme farer mot mitt franske og europeiske hjemland, føler jeg det som min plikt å handle så lenge jeg fortsatt har styrken til dette. Jeg mener det er nødvendig å ofre meg selv for å bryte opp den sløvheten som hjemsøker oss. Jeg gir fra meg det livet jeg fremdeles har igjen for å være i stand til å protestere og grunnlegge. Jeg valgte et høyst symbolsk sted, katedralen Notre Dame i Paris, som jeg respekterer og beundrer: denne ble bygd av mine forfedres kløkt på grunnen til enda eldre kultuser, noe som minner oss om vårt urgamle opphav.

Der mange menn er slaver av sine liv, er min gest fullbyrdelsen av en viljens etikk. Jeg gir meg selv over til døden for å vekke slumrende bevisstheter. Jeg gjør opprør mot skjebnen. Jeg protesterer mot sjelens gifter og ønskene til påtrengende individer om å ødelegge ankerfestet til vår identitet, inkludert familien, det intime grunnlaget for vår flere tusen år gamle sivilisasjon. Selv om jeg forsvarer identiteten til alle folkeslag i deres egne hjem, gjør jeg også opprør mot forbrytelsen som er utskiftingen av vårt folk.

Den dominerende diskursen klarer ikke å forlate sine giftige tvetydigheter, og europeerne må bære konsekvensen. Der vi mangler en identitær religion til å lose oss i havn, deler vi et felles minne som går tilbake til Homer, et forråd sammensatt av alle de verdiene som vår fremtidige gjenfødelse vil være tuftet på så snart vi bryter med det uavgrensedes metafysikk, den skjebnesvangre kilden til alle de moderne utskeielser.

Jeg sier på forhånd unnskyld til alle som kommer til å lide på grunn av min død, først og fremst min kone, mine barn og barnebarn, i tillegg til mine venner og følgesvenner. Likevel, når smerten og vantroen svinner hen, tviler jeg ikke på at de kommer til å forstå meningen bak min gest og stige bortenfor sorgen med stolthet. Jeg håper de sammen holder ut. I mine seneste skrifter og betroelser vil de finne forklaringer på mine handlinger.”

I klassisk fransk intellektuell stil, inkluderte selvmordsbrevet en fotnote:

“For mer informasjon kan man henvende seg til min forelegger, Pierre-Guillaume Roux. Han var ikke informert om min avgjørelse, men han har kjent meg i lang tid.”

I sitt innlegg “Døde stemmer vekkes til live” den 23. april tar Anders Toft Lothe til orde for at man ikke burde gjenskape døde stemmer. Han har rett i sin problematisering av at man ikke vet om de historiske personene man “vekker til livet” ved bruk av tekst-til-tale-teknologi ville ha ønsket det. Men poengene han trekker frem ellers, treffer et annet felt enn det vi opererer innenfor. 

Hans argumentasjon kretser rundt det å ved hjelp av kunstig intelligens (KI) få en person til å synge noen andres sang. En sang vedkommende mest sannsynlig aldri har hørt. Det er vanskelig å se hvordan dette skal ha noen sammenheng med det å ta utgangspunkt i en forfatters stemme for å trene en KI-modell som leser forfatterens egne bøker. 

Det ville kanskje vært mer naturlig å reagere om noen laget film av en bok fra en avdød forfatter, for i motsetning til en lydbok basert på KI, har filmer en tendens til å avvike (ganske sterkt) fra boken de hevder å være en filmatisering av. Noe som gir filmpublikum et feilaktig inntrykk av boken. Vår KI-genererte lydbok er derimot ord for ord gjengiving av boken.

Når det gjelder KI generelt, finnes det en mengde potensielle farer og åpenbare problemstillinger. Blant annet hvordan det kan brukes for å villede og manipulere befolkningen. La oss begynne der. Det er nå teknisk mulig via digital gjenskaping å legge ord i munnen på både avdøde og levende. Det er nok bare et spørsmål om tid før teknologien vil bli misbrukt, selv om man skulle være rask med å definere regelverk rundt dette. 

Blant annet åpner et frislipp av denne teknologien opp for at man kan konstruere uttalelser for å f.eks påvirke opinionen ved et valg. Slik manipulasjon av realitetene kan sammenlignes med Platons hulelignelse, hvor noen er fanget og lenket fast på hendene og hodet slik at man bare ser skyggebildene på veggen foran seg, som er generert av et stort bål bak seg, utenfor synsfeltet. Er man ikke kjent med en annen virkelighet vet man ikke at man blir manipulert. 

Heldigvis er dette og mange andre problematiske aspekter ved KI kjente problemstillinger og gjenstand for en stor og bred debatt. Det en også burde inkludere i denne debatten, er hvordan de store søkemotor-selskapene manipulerer søkeresultater, og den potensielle faren for blant annet politisk bias som ligger i dette om en kombinerer med KI hvor en kan konstruere meninger og “fakta”. Her vil et lovverk særlig være viktig med tanke på bruk av KI-stemmer basert på mennesker som lever i dag. Hvorvidt er det etisk riktig å bruke noens stemme til å uttale andres ord?  

Toft Lothe har som sagt rett i sitt argument om at vi ikke kan vite hvorvidt Hamsun hadde satt pris på vår KI-utgivelse med en stemme som er basert på hans, leser “Sult” på engelsk. Men å bruke noens stemme for å synge en sang de ikke har hørt, eller si ting de kanskje ikke ville sagt selv, kan på ingen måte sammenlignes med å la en avdød person lese sine egne ord fra sin egen bok. Når det gjelder vår kommende KI-utgivelse av Knut Hamsuns Sult på engelsk vil vi hevde det er nettopp et eksempel på positiv anvendelse av teknologien. 

På generelt grunnlag tror jeg forfattere ønsker at verkene deres skal leve videre, og følge formidlingsformene tiden bringer med seg. Jeg stiller meg spørrende til hvordan vårt prosjekt skulle føre til negative konsekvenser. Å gi Hamsuns forfatterskap et nytt liv, til glede for nye målgrupper, f.eks personer med lesevansker burde være noe vi alle kan erkjenne er udelt positivt. 

Juridisk er det mye som tyder på at vi er godt innenfor vår rett å publisere KI-genererte lydbøker av forfattere som har falt i det fri. Jusprofessor Olav Torvund og advokat Jon Wessel-Aas, begge med opphavsrett som spesialfelt, argumenterer for at vårt prosjekt neppe kan stoppes eller sees som et brudd på opphavsretten. Torvund peker på at Hamsuns verker er offentlig eiendom, fordi det er over 70 år siden han døde. Hvem som helst kan nå gi ut verkene hans, også basert på Hamsuns stemme.

Vår kommende plattform “Vox Machina” (maskinens stemme) søker å demokratisere tilgjengeligheten av lydbøker ved å gi uavhengige forfattere og forlagshus muligheten til å selge sine lydbøker via vår abonnent-løsning. Her vil vi gjøre tilgjengelig både lydbøker lest av mennesker og (tydelig merket) KI-generert opplesing basert på forfatterens originale stemme. 

Hamsun skrev i “Markens grøde”: “Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.”

Før vi går opp stien videre vil vi til slutt i dette innlegget beklage at Hamsuns barnebarn ikke verdsetter vårt prosjekt med å bringe Hamsun videre til kommende generasjoner, gjennom lyden basert på hans stemme. Våre etiske avveininger ville vært enklere om hans etterkommere hadde vært takknemlig for utviklingen. Vi mener Hamsuns forfatterskap er en viktig del av norsk kulturhistorie og verdens litteraturarv og bør formidles til neste generasjon med den teknologien vi nå har til rådighet.

En forkortet versjon av dette innlegget ble publisert i Vårt Land.

6. april i år hadde Legatum Publishing gleden av å delta på det ellevte symposiet til Institut Iliade: Fra arv til forpliktelse – våre barns Europa. I videoen under [13:40] ser du vår hilsningstale til konferansen.

Tore Rasmussen representerte Legatum Publishing. Her er transkripsjonen av hans tale:

DET NORSKE FOLK STEMTE NEI TIL EU I 1972 OG 1994, VÅRT NEI DET ER DET SOM GJØR OSS EUROPEISKE.
VI ER EN LITEN NASJON VED EUROPAS NORDLIGE YTTERKANT OG PÅ TROSS AV 434 ÅR MED DANSKETID OG 91 ÅR I UNION MED SVERIGE HAR VI BEVART VÅR NORSKDOM, VÅR NORSKE SÆREGENHET. 

SPRÅKET VI HAR BRUKT VED AKADEMISKE UTDANNINGSINSTITUSJONER HAR GÅTT FRA TYSK, DEN FØRSTE HALVDELEN AV DET 1900-ÅRHUNDRE TIL ENGELSK OG NORSK I SISTE HALVDEL OG FRAM TIL I DAG.

VÅRT LANDSKAP MED FJORDER OG FOSSEFALL ER VERDENSKJENT OG HAR GITT OSS REN ENERGI. NORGE HAR GÅTT FRA EN NASJON SOM LEVDE AV JAKT OG FISKE, JORDBRUK OG INDUSTRI TIL PETROLEUM OG GASS. 

NORDMENN ER VIKINGER, OPPDAGERE, FORFATTERE, KOMPONISTER, KUNSTNERE, FILOSOFER OG FREDSFORSKERE.   
I ÅR 841 GRUNNLA NORSKE VIKINGER DUBLIN, DAGENS HOVEDSTAD I IRLAND. 

OMKRING ÅR 1000 OPPDAGET NORDMANNEN LEIV EIRIKSSON VINLAND, BEDRE KJENT SOM AMERIKA.
HUNDRE ÅR ETTER SATTE SIGURD JORSALFARE KURSEN MOT JERUSALEM FOR Å NEDKJEMPE DEN MUSLIMSKE INVASJONEN I REGIONEN.  

PÅ SAMME MÅTE OM VÅR FELLES EUROPEISKE SIVILISASJON, BESTÅR NORGE AV MANGE FASETTER.
VÅR ETNOKULTURELLE IDENTITET ER UTTRYKT I EDVARD GRIEGS VERKER, FRITJOF NANSENS OPPDAGELSESREISER, KNUT HAMSUNS FORFATTERSKAP, ARNE NÆSS SIN NATUR-RESPEKT OG FREDSFORSKNINGEN TIL JOHAN GALTUNG, SOM GIKK BORT I ÅR. 

JEG SER FREM TIL KONFERANSE “FRA ARV TIL ENGASJEMENT, VÅRE BARNS EUROPA”, I REGI AV ILLIADE INSITUTTET. DET ER EN FIN ANLEDNING TIL Å FEIRE OG STYRKE DE BÅNDENE SOM BINDER VÅR SIVILISASJON SAMMEN.

De andre som leverte hilsningstale i videoen over er:

Ferencz Almassy
Grunnlegger og sjefredaktør for Visegrád Post. Han er frilansjournalist med Sentral-Europa, Frankrike og migrasjonsspørsmål som spesialfelt. Han er også Sentral-Europa-korrespondent for TV Libertés og publiserer i den ungarske ukeavisen Magyar Demokrata og dagsavisen Magyar Nemzet. Han er en vanlig foredragsholder på Institut Iliades konferanser og underviser i geopolitikk.

David Engels
Historiker og filosof. Han var professor i romersk historie ved Université Libre de Bruxelles og arbeider nå ved Institut Zachodni i Polen og ved ICES (Vendée). Han er forfatter av en rekke bøker, blant annet «Le Déclin. La crise de l’Union européenne et la chute de la République romaine» (Éditions du Toucan, 2013), »Que Faire? Vivre avec le déclin de l’Europe» (Blue Tiger Media, 2019) og ‘Défendre l’Europe civilisationnelle’ (Salvator, 2024).

Alvino-Mario Fantini
Sjefredaktør for The European Conservative og generaldirektør for European Documentation and Information Centre, en tenketank med base i Wien. Han sitter i styret for Center for European Renewal i Amsterdam. Han er også en hyppig brukt foredragsholder på ulike arrangementer i regi av ADF International, Austrian Economics Center og ECR- og ID-gruppene.

Ellen Fantini
Sjefredaktør for magasinet The European Conservative. Hun er utdannet jurist og har arbeidet som konsulent for organisasjoner som forsvarer religionsfrihet. Hun er en hyppig brukt foredragsholder om temaer som medier, religionsfrihet og aktuelle politiske saker.

Giancarlo Ferrara
Utdannet jurist fra La Sapienza-universitetet i Roma, er ekspert på internasjonale relasjoner for ulike organer som Europakommisjonen og OECD. Han er særlig opptatt av sosiale spørsmål. Han har alltid vært engasjert i kulturspørsmål som ikke er i samsvar med loven, og er leder for Kulturaeuropa Studies Centre og redaksjonen i Radio Kulturaeuropa.

Jorge García-Contell Muñoz
Far til seks barn, har en grad og doktorgrad i jus og en mastergrad i konstitusjonell rett fra universitetet i Valencia. Han har en grad i statsvitenskap og administrasjon fra det nasjonale universitetet for fjernundervisning (UNED). Han er medlem av advokatsamfunnet i Valencia. Han er fast bidragsyter til tidsskriftene La Emboscadura, Galerna og Postmodernia. Han er en av grunnleggerne av Carlos V-instituttet og er forfatter av «Textes imprudents», «Démocratie chronométrée» og «La subversion de la démocratie».

Marco Scatarzi
Bor i Firenze og har en grad i statsvitenskap. I over tjue år har han ledet aktivistmiljøet Casaggì, og siden 2017 har han vært direktør for Passaggio al Bosco Edizioni, samt den tilsvarende metapolitiske foreningen. Han er direktør for portalen «IDENTITARIO.ORG» og skriver jevnlig for Il Secolo d’Italia, Il Primato Nazionale, Il Candido og Fuoco. Essayet hans «Être communauté», som nå trykkes opp for tiende gang i Italia, er oversatt til flere språk, blant annet fransk (utgitt av La Nouvelle Librairie), og er en opplæringstekst for unge europeiske aktivister.

Adriano Scianca
Født i Orvieto i Umbria-regionen. Han har en grad i filosofi og er profesjonell journalist. Han er redaktør for avisen La Verità og direktør for identitetstidsskriftet Il Primato Nazionale. Han har bidratt til avisene Il Secolo d’Italia, Libero og Il Foglio. Han har skrevet flere essays om aktuelle saker og filosofi. Blant disse kan nevnes «Riprendersi tutto» (oversatt til fransk som «CasaPound: une terrible beauté est née»), «Ezra fa surf», «L’identità sacra», «Contro l’eroticamente corretto», «La nazione fatidica», «Mussolini e la filosofia» og «Europa vs Occidente», som ble utgitt i april 2024 i samlingen Cartouches av Iliade Institute.

Dimitri Dellis
Født i den greske regionen Epirus-Dodona på øya Jannina. Som ung fisker ble han lagt merke til og ble guide for franskmennene, før han slo seg ned i Paris og tilbød kulturelle cruise under Sorbonnes beskyttelse om Iliaden, Odysseen, argonautenes ekspedisjoner og Herodots undersøkelser. Der grunnla han kultursenteret L’Agora grecque for å fremme gresk tenkning og kunst i Frankrike. Tilbake i Jannina viet han seg til forfatterskapet, og publiserte «Les dieux de l’Olympe existent», «Le secret de l’île de Jannina» og, i 2023, «Lexique de la sagesse grecque».

Constantin von Hoffmeister
En tysk essayist som identifiserer seg med den paneuropeiske høyresiden. Han er oversetter og forfatter av en rekke artikler, og er også direktør for Arktos, Iliad-instituttets forlagspartner i Storbritannia.

Martin Sellner
Østerriksk identitetspolitisk aktivist som grunnla Gegen-Uni, et «motuniversitet» for å motvirke venstresidens dominerende diskurs. Han talte ved Pegida-demonstrasjonene i Øst-Tyskland og lanserte den transnasjonale identitetsstrukturen Action radar Europe i slutten av oktober 2023.

Carlomanno Adinolfi
Elektronikkingeniør med en lidenskap for historie, indoeuropeisk mytologi, film og fantasylitteratur. Han har skrevet flere romaner – «Le Soleil de l’Empire», «L’Œil du Vate», «Rome ou la Mort» – og har også skrevet manus til tegneserien «Time-O». Han skriver for tiden for magasinene Il Primato Nazionale og Prometheica. Siden 2005 har han vært president for La Testa di Ferro, kulturforeningen som driver bokhandelen med samme navn i den romerske bydelen Monti.

Legatum Publishing présente son nouveau concept : Vox Machina. Distributeur et producteur de livres audio, Vox Machina vise à faire revivre des personnages tels que Knut Hamsun, Fridtjof Nansen et Charles Maurras grâce à la reconstitution de leurs voix par l’intelligence artificielle (IA).

Le samedi 6 avril, l’éditeur norvégien Tore Rasmussen présentera cette initiative sur son stand d’exposition au Colloque 2024 de l’Institut Iliade, “De l’héritage à l’engagement, l’Europe de nos enfants” à Paris. 

Vox Machina (par la voix de la machine) est une plateforme où des auteurs indépendants et des maisons d’édition vendront leurs livres audio par le biais d’un modèle d’abonnement. Les livres audio seront narrés soit par des humains, soit par une IA basée sur la voix originale de l’auteur. En plus de publier pour d’autres, Legatum Publishing produira ses propres livres audio générés par l’IA. Le lancement est prévu pour septembre 2024. Le projet est actuellement en phase de levée de fonds.

Les publications à venir sur Vox Machina comprennent :

Livres narrés par l’IA :

• Knut Hamsun – Hunger

• Fridtjof Nansen – Eskimo Life

• Timothé Vorgen – Légitime Préférence (éditions française et anglaise)

• Charles Maurras – L’avenir de l’intelligence

• Rudyard Kipling – The Jungle Book

• Rikard Högberg – Old Europe Stop The Great Replacement 

Publications racontées par des humains :

• Martin Lichtmesz – Ethnopluralism, Critique, and Defence

• Alain de Benoist – Four Figures of the German Conservative Revolution – Werner Sombart – Arthur Moeller van den Bruck – Ernst Niekisch – Oswald Spengle 

• Dominique Venner – History and Tradition of the Europeans: 30,000 Years of Identity

• Renaud Camus – Brussels Speech – What is the Great Replacement?

En savoir plus : www.VoxMachina.shop

Legatum Publishing introduserer herved det nye konseptet Vox Machina. En lydbokformidler og produsent, som blant annet skal bringe tilbake Knut Hamsun og Fridtjof Nansen ved hjelp av kunstig intelligens (KI).

Lørdag 6. april presenteres nysatsningen på vår bokstand på Institut Iliade konferansen "Fra arv til forpliktelse - våre barns Europa" i Paris.

Vox Machina (maskinens stemme) er en plattform hvor både uavhengige forfattere og forlagshus vil selge sine lydbøker via en abonnent-løsning. Lydbøkene vil bli lest av enten menneske eller KI basert på forfatterens originale stemme. I tillegg til å publisere for andre, vil Legatum Publishing produsere egne KI-genererte lydbøker.

Forventet lanseringsdato er september 2024. Prosjektet er i kapitalinnhenting-fasen. 

“Vår misjon er å adressere mangelen på oversatte verk fra innflytelsesrike historiske høyreorienterte tenkere, forfattere fra Det franske nye høyre og fra Den tyske konservative revolusjon. 

Tilgjengeligheten av høyreorienterte lydbøker har blitt hindret av høye produksjonskostnader og frykten for scenenekt, noe som frem til nå har resultert i begrenset tilgjengelighet.”  

- Forlegger, Tore Rasmussen

Kommende publikasjoner på Vox Machina: 

KI-innlest:

• Knut Hamsun - Hunger 

• Fritjof Nansen - Eskimo life 

• Timothé Vorgen - Legitimate Preference (fransk og engelsk utgave)

• Charles Maurras - L'Avenir de l'intelligence 

• Rudyard Kipling - The Jungle Book 

• Rikard Högberg - Old Europe Stop The Great Replacement 

Innlest av menneske:

• Martin Lichtmesz - Ethnopluralism, critique and defence 

• Alain de Benoist - Four Figures of the German Conservative Revolution - Werner Sombart - Arthur Moeller van den Bruck - Ernst Niekisch - Oswald Spengle 

• Dominique Venner - History and Tradition of the Europeans: 30 000 Years of Identity

• Renaud Camus - Brussels Speech - What is the Great Replacement?

Les mer på www.VoxMachina.shop

Europa er ikke bare en union av mer eller mindre avterritoriale økonomiske og finansielle interesser som fremmer deregulering av transaksjoner i den “globale landsbyen”. Det er ikke et brokete konglomerat av hjemstavnsfordrevne befolkninger, spredt i takt med “markedets” utvikling over et område uten grenser eller begrensninger, åpent for ukontrollert migrasjon.

Europa er ikke et vasallisert vedheng til et Vesten som er underlagt et sjalu herredømme fra en supermakt med messianske idealer, overbevist om at den må gi verden fordelene av sine angivelig universelle verdier. Det er heller ikke halvøya i et Eurasia hvis tyngdepunkt ligger i utkanten av Ural.

Europa er ikke kulminasjonen av en skammelig historie som bør viskes ut, eller til og med vansires, for å påtvinge arvtakerne en blytung kappe av ydmykende anger. Det er heller ikke galningenes skip, anført av hallusinerte og deliriske “dekonstruksjonsprofeter”, som er ute etter å undergrave det antropologiske fundamentet som garanterer vekst og bevaring av kulturer, samfunn og folk.

Europa er ikke en samling skamfert landskap, en natur som er rasert i den ubegrensede vekstens navn for å understøtte en kortsiktig politikk. Det handler i enda mindre grad om å flykte fra maktens logikk til fordel for fantasier om en misforstått økologi.

Europa er ikke et oppbud av teknokrater som har ansvaret for å mate “det kaldeste av kalde monstre”, som en ansiktsløs hersker som med kresen autoritet fratar sine vasaller deres privilegier, men som viser seg ute av stand til å forsvare dem. Europa er ikke Den europeiske union.

Europa er noe helt annet og mye mer enn det. Det er både en eldgammel arv og et forvarsel om fremtiden for de folkene som bærer den.

Europa er et geopolitisk område som har vært bebodd i tusenvis av år av en gruppe nært beslektede folkeslag. Til tross for de voldsomme konfliktene som har preget den heroiske og tragiske delen av deres felles historie, deler disse folkene en felles sivilisatorisk arv, skapt av en blanding av etniske elementer som har vært så godt som uforandret over hele kontinentet siden begynnelsen av bronsealderen, to tusen år før den kristne æra.

Den keltiske ekspansjonen, den greske tenkningens begynnelse, det romerske imperiets fremvekst, karolingernes og germanernes renovatio imperii, “renessansens” tilbakevending til det antikke geniets evige kilder, de europeiske folkenes oppvåkning av identitetsfølelsen på midten av 1800-tallet – alle disse tilsynelatende ulike fenomenene er i virkeligheten det polyfone uttrykket for ett og samme europeiske sinnelag, uttrykt i ulike og stadig fornyede former, på det politiske, filosofiske og kunstneriske området så vel som innen vitenskap og teknologi, Alle disse tilsynelatende forskjellige fenomenene er i virkeligheten det mangefasetterte uttrykket for et felles europeisk intellekt, som kommer til uttrykk i ulike og stadig nye former, både på det politiske, filosofiske og kunstneriske området og innen vitenskap og teknologi, av folk fra samme smeltedigel. Men katastrofen i “århundret 14” rystet dette sivilisatoriske byggverket. Mer enn de enorme ødeleggelsene og tapene de forårsaket, førte de to verdenskrigene til at europeerne begynte å tvile på seg selv. Ofte forblindet av ideologier som søker å viske tavlen ren i navnet til en angivelig “universell historiefølelse”, må våre folk nå komme ut av den dvalen som de siste tiårenes forbruksmaterialisme har kastet dem inn i.

For vi er ikke bare arvinger: Denne arven forplikter oss! Den krever nå at vi forplikter oss til å møte vår tids utfordringer med klarhet og besluttsomhet. Det som står på spill, er kolossalt: Europas folk må nå velge mellom definitiv utslettelse eller viljen til å oppfylle sin historiske skjebne ved å fortsette å fritt hevde sin identitet og suverenitet over det kontinentale området der deres genialitet slo rot for over fem tusen år siden. I denne sammenhengen kan hver og en av oss velge å gi opp, å forsøke å bevare et lunkent og mer eller mindre komfortabelt kompromiss, eller tvert imot forbli aktivt trofaste mot “det vi er”, på alle livets områder, for å “leve som europeere”. Dette valget og denne forpliktelsen vil avgjøre hva slags Europa våre barn vil få.

Dette er vår appell: Europa er ikke bare grunnlaget for våre hjemland, “våre fedres land”; det må også bli, med Nietzches ord, “våre barns land”. Europa er både myte og skjebne, minnet om vår opprinnelse og en stadig fornyet vilje til å gjenerobre vår opprinnelige storhet. Det er stedet der de geniale folkene i Europa bygde megalittene i Stonehenge, søylene i Parthenon, katedralenes hvelv og unnfanget de homeriske sangene, den mangestemmige musikken, kvantefysikken og Ariane-raketten. Overalt i Europa vokser det frem en ny generasjon som er bevisst sine røtter, sin identitet og sin tilhørighet til en felles sivilisasjon. De står overfor utfordringer uten sidestykke, og det er nå opp til dem å gjennomføre en genuin “konservativ revolusjon” for å frigjøre sinnet fra ideologiske lenker. Dette er veien til “den store gjenreisningen”, opptakten til en ny renessanse som vil føre Europas folk sammen for å gjenvinne full kontroll over sitt geopolitiske område. Europa er en smak av gjenoppdaget makt, av folkenes og nasjonenes stolthet, overskredet av bevisstheten om å tjene en høyere interesse, nemlig vår sivilisasjon.

Henri Levavasseur

Praktisk informasjon
Lørdag 6. april 2024 fra kl. 10.00 til 19.00.
Maison de la Chimie, 28 rue Saint-Dominique, 75007 Paris.
Lenke til arrangementet:

på Facebook
på LinkedIn

Billetter er tilgjengelig her.